Trege folk burde henrettes!

Trege folk irriterer meg! Er sikker på at mange drap kunne ha vært avverget om folk bare hadde brydd seg litt mer om å være effektive og å ta hensyn til de rundt seg. Ta f.eks:

Folk som bruker lang tid på å gå av bussen. Jeg tar stort sett den samme bussen til jobb hver dag og da er det en fyr som alltid venter litt ekstra med å gå av. Så når jeg tror at alle de fattige kollektivtrafikkreisende har kommet seg ut i friluft, tar jeg feil. I dét jeg er på vei inn, kommer han slentrende etter med skinnsekken sin, og presser meg ut igjen av døråpningen og ned på fortauet. Er det nødvendig liksom? Kan han ikke bare reise seg ti sekunder før og bli med alle de andre ut?

Folk som går sakte på fortauet og sperrer for alle bak. Særlig barnevognsmafiaen er ille her. De går gjerne tre i bredden og skravler om hvem sin brystmelk som smaker best og hva faen vet nå jeg, mens de fullstendig ignorerer omverdenen. Er det det som kalles ammetåke? Kan de ikke hvertfall prøve å tenke litt og skjønne at det smale fortauet i Bogstadveien ikke tåler deres egoisme og brede, utvidede bekken?

Folk som bruker lang tid i prøverommet på Zara. Enten passer buksen, eller så passer den ikke. Du blir ikke tynnere av å stå der inne i åtteogtredve minutter! Og dessuten er jo klærne der så billige at de omtrent kaster dem etter deg. Så hvis du ikke har råd til å ta noen sjanser her i livet og droppe å prøve noen av de plaggene du tar med deg fra hyllene, så har du ingenting der å gjøre.

Hvorfor tar alle heisen?

Jeg blir ganske oppgitt over folk som helt ukritisk skal ta heis. Uansett om de skal én etasje ned eller to etasjer opp, tar de heis. Selv har jeg en magisk grense på fire. Skal jeg høyere opp enn det, er det greit. Da er det jo faktisk ganske slitsomt å gå. Men når jeg tar heisen på jobb og det kommer inn folk som skal én etasje, skjønner jeg ikke hva de er laget av. Og er det da lov å si ifra?

Jeg har gjort det én gang: En kollega av meg prøvde å komme inn i en heis som var full. Det var tre etasjer å gå derfra og opp dit hun skulle, så da pekte jeg bak henne og sa: ”trappen er der.” Hun ga meg et litt overrasket og snurt blikk, men snudde seg og gikk opp. Det gikk et gisp gjennom de andre jeg sto i heisen med. Hvordan kunne jeg være så uforskammet? Det er tydeligvis ikke helt allment akseptert å fortelle folk at de kan ha godt av å bevege seg litt. Jeg snakker ikke kun om folk som er kvapsete og har cellulitter, men alle som ikke har Kols, har amputert ett eller begge bein, er over 80 år eller sitter i rullestol av ymse grunner. Kom dere ut av heisen og slep bena opp trappene!

Striptease bak buskene – HOT or NOT?

I helgen var jeg i utdrikningslag til en god venninne. Forloverne hadde for anledningen leid inn en lege som quizmaster til ære for brudens fullførte medisinstudier. Han begynte rolig med noen ”lette” spørsmål om kropp og topp som jeg selvfølgelig ikke skjønte en dritt av. Hvorfor må leger alltid snakke latin? *briefe briefe*

Legen syns tydeligvis ikke at dette var noe å hoppe i taket over på et utdrikningslag, og spurte på gebrokkent norsk: ”Er det sånn det skal være hele kvelden? Er ikke dette litt kjedelig?” Og da pumpet det ut på et skurrete anlegg: ”Looking for some hot stuff baby, this evening. Hot stuff, baby tonight.” Legen rev av seg legefrakken og avslørte en t-skjorte med påskriften: I’m HOT. You’re NOT. Og plutselig var han i full gang med å strippe.

Den lille uskyldige legen viste seg å være en polsk jævel på 1.60 med hårete bollemage og brune tenner. Han slang rundt på snoppen som en rockestjerne slenger på det fete håret sitt, og danset rundt 15, litt stive, men latterfulle jenter. Og etterpå stilte han like greit opp som aktmodell, både til tegning og fotografering.

Alt dette for bare 1100 kr – et KUPP spør du meg! Man trenger ikke å være HOT for å tjene penger på kroppen sin. Det er helt sikkert.

Røykeslutt i Holmenkollen

Jeg har én venninne som røyker. Én eneste én jeg alltid har kunnet støtte meg på når kroppen skriker etter nikotinens tilfredsstillelse når jeg en sjelden gang tar meg en fest eller bare får lyst på en blås en helt vanlig tirsdag. Jeg er absolutt ikke avhengig, jeg liker bare å kunne ta meg en røyk når jeg får lyst på det. Men nå frykter jeg at denne perioden av mitt liv er over.

Min røykende venninne, la oss kalle henne Kristin for å ikke henge henne ut offentlig, har nemlig bestemt seg for å slutte med denne sykdomsfremkallende vanen. WHY GOD, WHY? Har du først røyket i ti år, hvorfor ikke bare fortsette? Det er jo som å plutselig skulle slutte å nyte alkohol etter alle disse minnerike årene med grøftefyll, spying og det vi dagen derpå kalte ufrivillige samleier. Eller å slutte barbere musen fordi det uansett vokser ut igjen. Jeg mistenker henne for å tenke taktisk med denne plutselige røyeslutten. Hun har alltid sagt at det kom til å bli veldig vanskelig for henne å skjule for omverdenen om hun skulle bli gravid. Hun er jo gift og greier og har vært det i en del år nå, så barn er vel neste naturlige punkt på listen til suksess og status i Holmekollens skyggeside.

Men uansett, denne røykeslutten har, ved siden av noen heftige humørsvigninger, fått henne til å synke dypere enn jeg trodde var mulig. Vi hadde jentemiddag i forrige uke, og helt uten forvarsel drar Kristin opp det ene remediet etter det andre. Først kom nikotintyggis – greit nok. Men så kom noe som hun kalte for en nikotin-inhalator. Det var en liten hvit pinne som så ut som et kort, amputert Audrey Hepburn-sigarettmunnstykke. Hun skrudde det fra hverandre og plasserte en liten ampull inni, før hun skrudde igjen, tok et skikkelig magadrag og blåste ut usynlig røyk (!) med et tilfreds glis. Det var det latterligste jeg hadde sett på lenge og jeg brøt selvfølgelig ut i krampelatter, mens Kristin satt der og pattet dumt på stumpen sin.

Men all ære til deg, Kristin, som ser ut til å klare å slutte å røyke. Dog ikke helt uten å miste ansikt.

*Heftig shit du ikke kan forstå, Kristin har begynt å røyke inhalator nå.*

Drap gjennom øyet

Har du noen gang tenkt over hvor utsatt og sårbart øyet egentlig er? Jeg satt på jobb i dag og gjorde litt øyegymnastikk (ja, jeg liker å kjenne at det tøyer litt i den stramme øyemuskelen) da jeg plutselig ble obs på at det finnes nettopp en øyemuskel. Æsj, så ekkelt. Synet er, etter min mening, en av de viktigste sansene våre. Om jeg ikke kunne ha sett, hadde da livet vært verdt å leve? Tenk om jeg ikke visste hvordan jeg selv så ut, eller enda verre; hvordan kjæresten min så ut. Jeg var råheit (uten å vite om det, selvfølgelig) og kjæresten min så ut som en sliten hore med aknearr og klær fra Fretex! Det ville ha drept meg. Men igjen, jeg ville jo ikke ha visst om det. Forhåpentligvis hadde jeg hatt noen venner, selv om jeg var handikappet, som kunne ha fortalt meg at jeg måtte forlate skipsvraket umiddelbart. Men hvem vet. Skummelt å tenke på.

Men uansett, det jeg egentlig snakket om var jo hvor sårbart øyet er. Tenk om noen bare kom bort til deg en dag og stakk en penn/saks/strikkepinne inn i det hullet i hodet ditt der øyeeplet sitter. Da hadde du blitt blind på flekken. Om noen stikker en penn/saks/strikkepinne inn i for eksempel munnen eller nesen din, ville det selvfølgelig vært et smertehælvete som antageligvis ville ha ført til at jeg hadde benyttet anledningen til å ta en tre-dagers. Men jeg ville jo hverftall ikke ha mistet smaks- eller luktesansen av det.

Og hvorfor skjer det ikke flere drap gjennom øyet? Det må da være minst like interessant å la kulen bore seg gjennom litt øyeeplegele som å skyte av drøvelen før den når hjernen.

Spennende og pirrende tanker som jeg sikkert aldri vil få svaret på.

Anyways, øye er ekkelt.

Dugnad, yeah!

Jeg så deg ikke på dugnaden? Var du redd jeg skulle gjøre alvor av trusselen min?

Etter en del feiing og vasking av størknet tøymykner på vaskerommet (hvem faen er det som ikke har råd til egen vaskemaskin i leiligheten sin!?) fikk jeg ansvar for å tenne opp grillen og fôre sultne arbeiderklassefolk. Og mens jeg sto der og helte tennvæske på den allerede brennende grillen, krøllet hårene på knokene mine seg, og tankene mine gikk til deg og den mannlige samboeren din. Dere skulle ha vært der. Jeg vurderte faktisk å gå opp til deg og spørre om du hadde glemt hvilken dag det var, men slo det fra meg. Vi jobbet beinhardt fra start til slutt og jeg ble til og med litt skitten på buksen.

Det viste seg også at vi har ganske hyggelige naboer. Til og med den gamle, innrøyka damen i etasjen under oss, som får hele oppgangen til å lukte så jævlig at hun burde ha vært steinet, var ålræjt. Så alt i alt var det en ganske grei opplevelse. Ikke misforstå, jeg skulle gjerne ha sett at noen polakker kunne ha gjort dette drittarbeidet, og hadde lett betalt noen lapper for det. Men vi fikk pølser og øl da vi var ferdige, så da var alt det traumatiske glemt.

Kjære jævla nabo!

Jeg skjønner at du som sorgløs BI-student vil få mest mulig ut av livet. Livet der du blir matet med druer av nakne blonde medstudiner mens du drikker Tuborg Lite og legger solpudder foran lommespeilet. Men hvorfor må dette gå utover meg? Jeg er kanskje i overkant glad i å sove og legger meg helst klokken ti hver kveld. Og jeg sier dette med fare for å virke som en 90-år gammel nazist: står det ikke i ordensreglene at det skal være stille etter nettopp klokken ti?

Vanligvis er det ”I want it that way” og annen livlig boybandmusikk som får meg til å ville løpe opp til deg, rive av deg alle klærne, helle parafin på den nakne, tynne guttekroppen din og tenne på mens jeg danser rundt deg og ler. I natt var det vaskemaskinen din jeg forbannet. Man skulle tro at den monotone lyden av trommelen som gikk rundt og rundt og sentrifugen som hylte i høygir ville være søvndyssende. Men jeg kan fortelle deg, at det er den ikke.

Én ting kan jeg likevel takke deg for, kjære nabo – at du sparer meg for kr 29,90 til nye batterier til vibratoren min. Jeg har en seng som hopper og vibrerer av seg selv i takt med at dine klær blir tørre.

Ellers håper jeg at vi sees på dugnaden på tirsdag så vi kan bli godt kjent mens vi planter noen stemorsblomster eller feier gulvet på det mørke loftet...